Karussen finnes i to varianter avhengig av hvor den lever. I vann der det finnes rovfisk, f.eks. gjedde, har karussen en meget høyrygget og sammentrykt kroppsform, mens den er slank i vann uten rovfisk. Ved å vokse i høyden istedenfor i lengden reduserer karussen sannsynligvis risikoen for å bli spist, da det er vanskeligere for en rovfisk å svelge en høyrygget enn en slank karuss.
Dyreplankton, insektlarver, særlig mygglarver, og plantedeler utgjør størstedelen av føden for karussen. Ved å beite på vannplanter kan arten bidra til å hindre gjengroing av dammer, og dette er nok en av årsakene til at den er satt ut i mange gårdsdammer. Den kan imidlertid også redusere vannkvalitet ved at den roter opp i mudderet på bunnen og dermed frigjør næringsstoffer til vannet og gjør det grumsete. Ved å beite på dyreplanktonet kan den også bidra til en økning i mengden planktonalger, noe som gir redusert sikt og vannkvalitet.
Karuss spiser også larver av salamander og en rekke vanninsekter. Utsetting av karuss i tidligere fisketomme dammer fører ofte til at salamanderne og en rekke insektarter forsvinner. Biomangfoldet påvirkes altså negativt av utsetting, og det er i dag ikke tillatt å sette ut karuss eller annen fisk uten spesiell tillatelse. Til toppen av sida
Karuss er sannsynligvis den mest hardføre fiskearten vi har. I små dammer og tjern blir vannet ofte nesten oksygenfritt om vinteren når isen legger seg. Lave oksygennivåer oppstår særlig i dammer som har fått tilført mye næringsstoffer fra f.eks. landbruk (eutrofiering). De aller fleste fisker trenger oksygenholdig vann for å overleve, men karussen kan greie seg flere måneder helt uten oksygen. Den står da nede ved bunnen, beveger seg så lite som mulig og spiser ikke. Energien henter den fra glykogen som er lagret i kroppen. Endeproduktet i energiomsetningen er alkohol som den kvitter seg med gjennom gjellene. Andre fisker (og vi mennesker) har melkesyre som endeprodukt, og dette hoper seg opp i og forgifter blodet hvis oksygen ikke er tilgjengelig.
Ved forsuring som følge av sur nedbør blir innholdet av aluminium i vannet høyere. Fisk tåler ikke høye konsentrasjoner av aluminium, og dette er en viktig del av den negative effekten forsuring har på fiskebestander. Karuss er den av våre fisker som tåler høyest konsentrasjoner av aluminium, og den klarer seg derfor bedre enn andre fiskearter i forsurede områder. Saltholdig vann tåler den også bra til ferskvannsfisk å være, og den finnes f.eks. i Østersjøen.
Karussen er kanskje den mest typiske våtmarksarten blant våre fisker. Den finnes både i dammer, tjern og større sjøer, og i mange dammer er det bare den hardføre karussen som klarer seg. Karussen har ingen direkte økonomisk betydning og er heller ikke ettertraktet som sportsfisk. Dette er nok årsaken til at man inntil ganske nylig har visst lite om artens spesielle biologi.Til toppen av sida
Her finner du mer informasjon om karuss:
Poléo, A. B. S. 1993. Karuss - en ekte «fyllefisk» i norsk fauna. Fauna 46: 138-144.
Poléo, A. B. S. 1993. I selskap med gjedde endrer karuss kroppsform. Fauna 46: 145-149.
Jonsson, B. & Semb-Johansson, A. (red.). 1992. Norges dyr. Fiskene 1. J. W. Cappelens forlag, Oslo. 199 s.
Pethon, P. & Nyström, B. O. 1998. Aschehougs store fiskebok. Alle norske fisker i farger. Aschehoug, Oslo. 447 s.
Øxnevad, S. A., Poléo, A. B. S., Østbye, K., Heibo, E., Andersen, R. A. & Vøllestad, L. A. 1995. En ny teori om karussens innvandring og utbredelse i Norge. Fauna 48: 123-127.